Erland Løkens personlige historie.
Merk at barna som her er omtalt er nå voksne, og har gitt samtykke til utgivelse.
Kommentar til "Det kriminelle barnevern", februar 2009.
Det har nå gått 2 år siden jeg skrev denne kortversjonen av mitt møte med barnevernet. Jeg har gjentatte ganger blitt spurt om reaksjon på historien, og vil gjengi noe her.
Det er i den siste tiden vært mye fokus på de som overlevde krigen, (KZ fanger og motstandsmenn) og hva de har å fortelle. Disse menn og kvinner blir kalt for tidsvitner. Vi som har opplevd overgrep av barnevernet er også tidsvitner, og skal bli hørt på samme måte.
Jeg har kun mottatt positive tilbakemeldinger fra ”vanlige” mennesker. Fra barnevernet, både lokalt, og ellers i landet, det stikk motsatte, det samme fra en del fosterforeldre. Klart det smerter å få servert sannheten på nettet, samt og se kolleger bli navngitt.
Den tåpeligste kritikken fikk jeg som e-post fra ei fostermor her i Kongsberg. Hun skjelte meg ut for min kritikk av barnevernet, og for mine leserinnlegg som hadde tatt opp problemet med selvmord blant foreldre som har blitt fratatt barna ved tvang. Disse mødrene måtte ha problemer fra før mente hun, derfor var det ikke så farlig om barnevernet ”dyttet de utfor stupet”.
Hun skulle lest forskningsrapporten fra NIBR, ”barnevernsbarnas helse”, der dokumenteres det 1541 selvmord, begått av barn/foreldre under barnevernet, i perioden 1990-2002. Jeg tilbød meg og kurse henne i dagens virkelighet, men hørte ikke mer fra henne.
Barnevernet påstår jeg ødelegger barna mine ved å skrive om dette. Kritikken går på at de ”stakkars små barna” kan bli identifisert og ødelagt på denne måten. Til det vil jeg gjøre oppmerksom på at barna ikke lenger er barn, men har passert myndighetsalder, og de har gitt sitt skriftelige samtykke til at historien blir publisert. Deres håp er at de med dette kan bidra til at sannheten om barnevernet blir kjent, og dermed bidra til å forhindre at andre barn i fremtiden skal bli utsatt for samme type overgrep som ble de tildel.
Man bør også merke seg at barnevernet ikke har hatt innsigelser på innholdet i ”Det kriminelle barnevern”, det må tolkes dit hen at de er enige i framstillingen. Men da jeg skrev historien var det en kortversjon. Det var mye jeg ikke tok med fordi jeg ikke ville ha historien for lang, blant annet ble ikke alle saksbehandlerne omtalt. Grunnen til at jeg tar de med nå er at de intet har lært, men fortsetter i samme sporet.
Først vil jeg nevne Kristin Evensen, daværende barnevernskonsulent, nå leder av Kongsberg fosterhjemtjeneste. Dette var en kvinne som meget vel burde vite at det hun holdt på med var lovstridig, men hun førte sine forgjengeres overgrep videre. Jeg fortalte henne dette gjentatte ganger, men til ingen nytte.
Den andre var Randi Alida Bergerud, daværende barneverskonsulent, nå fagteamrådgiver ved BUF etat. Denne kvinnen var også saksbehandler og aktivt gikk inn for å ødelegge mine barn. Hun var også barnevernets partsrepresentant i fylkesnemnda da de med falske rapporter kjempet for å få mine barn i fosterhjem. En forbrytelse de noen år senere beklaget skriftlig. (se vedlegg nr 3)
I tillegg til jobben som fagteamrådgiver ved BUF etat er hun også fostermor. Begrepet dobbelt arbeidene kvinner får med dette en ny betydning. Nå er enslige barnevernsarbeidere også fostermødre, dette er meget godt betalt. Vi er heldige som har slike perfekte kvinner til og overta morsrollen der biologisk mor blir veiet, og funnet for lett.
Anita Antunez, som var med å bygge opp saken ved falske oppdiktede historier, (se vedlegg nr 10) jobber i dag også i BUF etat. Mange går fra det kommunale barnevern over i BUF etat, årsaken skal være at der er de mindre utsatt, og lønna er høyere. Av de ”gamle” ved Kongsberg barnevernstjeneste er så vidt jeg vet kun Inger B. Mikkelsen igjen.
Men hvordan har barnevernet utviklet seg siden mitt første møte med de i 1992? Det beklagelige er at de har mer makt i dag enn noen gang tidligere. Lovene blir skjerpet i favør av barnevernet, og budsjettene øker år for år. I 2007 var budsjettet på totalt 10 477 335 000 kroner.
Med Anniken Huitfeldt som barne og likestillingsminister går norske barn tøffe tider i møte. Hennes siste utspill er at hun påstår at barnas rettigheter er blitt sveket på bekostning av ”foreldrevernet”. Hun vil nå styrke ”vernet” av barna i barnevernssaker, noe som etter god gammel norsk tradisjon betyr flere og tøffere tvangsfjerning av barn, vekk fra biologisk familie og slekt. Dette er ikke kunnskapsbasert barnevern, dette er ideologi.
Hvordan kan det gå så galt i barnevernet? Mye av skylden må nok vektlegges utdanningssystemet.
I boken ”Utakter” - om helse og sosialfaglig kompetanse i utdanning og praksis skriver et forskerteam ved Høgskolen i Lillehammer blant annet følgende.
Sitat: Ett av forskernes hovedfunn er at det i over halvparten av tilfellene er alvorlige utakter mellom praksisfeltets krav og profesjonsutdanningenes vektlegging når det gjelder basale kunnskaper, ferdigheter og yrkesetiske verdier. – Videre skriver de: Brukere fungerer som forsøkskaniner for fagpersoner som offisielt presenteres som ferdigutdannede, men som i realiteten kun har en halvferdig utdanning.
Spesielt i strøk der hvor det er vanskelig å rekruttere fagfolk, blir nyutdannede satt på ansvarsfulle oppgaver, blant annet som ledere. Det er her sannsynligheten for feilgrep med store konsekvenser er størst. Sitat slutt.
Hvor lenge skal vi finne oss i og bli terrorisert av denne ideologi baserte undertrykkelses etat som går under navnet barnevern. 3 av 10 barnevernsbarn klarer seg i voksenlivet. Det betyr at for 70% går det lukt til hevete.
Så husk, får du problemer med barnevernet søk råd før du innleder noen samtale med dem, om du ikke gjør det, er sjansen stor for at du vil angre resten av livet.
Ha en fortsatt god og trivelig dag.
Erland Løken
